onsdag 9. oktober 2013
Bilder fra Minnelunden
Sjokktilstanden jeg/vi var i så valgte vi å begrave dere på minnlunden i kristiansand, noe jeg har angret sterkt på.. skulle så gjerne gitt mine gutter en egen grav med navn på... men prøver å gjøre det beste ut av det, håper Alexander og Liam har det bra der de er, men mange andre englebarn. Ikke så ofte vi får vært der inne, og har vært tyver mer enn en gang...noe som river i hjerterota.. Her er noen bilder fra når vi har vært og pyntet for våre skatter...
tirsdag 8. oktober 2013
Diktet jeg laget til Alexander og Liam
Dette diktet skrev jeg knappe to uker etter jeg mistet dem.. Kan nesten ikke huske jeg skrev det, siden jeg enda var i sjokk og i min egen lille "boble"....
mandag 7. oktober 2013
Dobbel Glede ble til Dobbel sorg...
Historien om Engleguttene Alexander og Liam
f/d 17.02.13/19.02.13
(kort versjon)Vi har problemer med å bli gravide, etter en del hormonkurer og kikkhull operasjon, ble vi henvist til fertilitet klinikken Porsgrunn for IVF.
Det hadde vært mange nedturer og tøffe dager psykisk, men på vårt 3. forsøk så lyste testen positivt... lykkerus...alt det vonde vi hadde vært gjennom var glemt, for denne følelsen var så verdt det, vi skulle endelig bli foreldre, og sommerbaby...det kunne ikke bli bedre..
Gleden ble ekstra stor da vi på tidlig ultra fikk beskjed om at vi ventet tvillinger, litt i sjokk men siden vi hadde satt inn 2 embryo på dette forsøket visste vi at det var en sjanse, men trodde aldri vi skulle være heldige å få 2 barn på en gang... skulle gå fra ufrivillig barnløs til 2 barnsforeldre....dobbel glede.
Gleden varte dessverre ikke så lenge, da jeg var 16+3 uker på vei så gikk vannet til vår Alexander, det var tøft, fikk dårlige prognose av legen, men vi hadde lest om mirakler som skjer så vi håpet jo på at vi var av dem, vi som hadde strevd så med å få dem. Det ble lange uker, med hyppige kontroller og jeg var sengeliggende..jeg gikk kun det jeg måtte, på do, lage mat o.l. hver uke så vi hjerte som slo, han levde enda, han var virkelig en fighter...og vår Liam hadde det bra, alt så bra ut der, vi forberede oss på at vi kom til å miste den ene gutten vår, noe som er umulig, men fikk beholde en, vondt var det..men vi kom ikke til å miste begge..var en liten trøst i dette marerittet.
Men det værste utenkelige skjedde i uke 20 , vi så på kontroll at også våre kjære Liam hadde mistet noe fostervann og i uke 21 var det så å si tomt.. Jeg var knust, dette kunne ikke skje..hvorfor? Men vi kjempet en hard kamp, ville ikke gi opp...
Uke 22 skjedde det...søndagen vi mistet vår kjære Alexander, jeg hadde hatt noen smerter på natta, men tenkte ikke noe over det, jeg var så vant til å ha smerter, jeg gikk på do og kjente noe presset, skrek, løp i senga igjen....visste med en gang hva som var i ferd med å skje.. For å ikke gå inn i alle detaljene...ambulansen kom og hentet meg og etter en halvtime på sykehuset kom vår kjære Alexander til verden ... det var vondt, ubeskrivelig vondt...mistet vår høyt ønskede gutt...var i sjokk...
Men Liam hadde vi enda, han var enda i magen...hjertet slo, og det var ingen tegn til at han ville komme..vi ble spurt om vi ville "ende" alt, fikk litt sjokk,sint, satt de og spurte om vi ville ta livet av vår lille gutt.. det kjæreste vi hadde.. hadde liten sjanse sa de, NEI vi ville ikke gi opp gutten vår, han betydde alt for oss nå. Etter å ha snakket med leger så bestemte vi oss for å kjempe for han, sammen.. vi skulle være i kristiansand en ukes tid til, deretter ble vi videresendt til Oslo, der var de flinkere for premature barn. Vi måtte bare holde ut en god uke til..for å komme til det første delmålet vårt, da kunne de prøve å hindre evt en fødsel på gang.. gi oss sprøyter slik at han kunne utvikle lungene sine, de sier at babyer ikke er "levealder" før uke 23/24, og ville dermed ikke stoppe opp en fødsel nå, hvis det skulle skje. Så vi måtte klare disse dagene...
På kvelden samme dag som vi mistet Alexander, bestemte vi oss for å se han, vår lille kjemper...som kjempet en hard kamp men tapte kampen, kunne se litt at han hadde kjempet...fikk litt vondt...for det så ut som han hadde lidd litt..men alikevel vår perfekte gutt, med sine 24cm, perfekte hender, føtter...øyner så mørke..mon tro om de var brune som mammaen sin, liten perfekt nese..og munnen litt åpen som om han ropte...Så vondt at han ikke fikk leve...men håper han sover i fred...
Tapet over Alexander ble litt lindret at vi hadde enda vår lille Liam som levde...
To dager etterpå..skjedde det utenkelige marerittet, dagen jeg bare ville dø...korte detaljer, Riene begynte på ettermiddagen, fødselen var igang og vi ville miste vår lille Liam, ingenting som kunne gjøres..leger gjorde ingenting for å stoppe fødselen-. ble trillet på fødestuen... hørte skrik fra naborommet, de var heldige som fikk beholde sine små.livet var så urettferdig...her lå jeg med smerter og måtte føde en liten gutt vi ikke fikk beholde, mens andre jublet av glede,det gjorde så vondt...(alt er enda litt tåkete).. 4 timer etterpå kom han stille til verden...Jeg ville ikke se med engang, var i sjokk...men etter et par minutter fikk jeg ham i armene mine, tårene bare trillet...her holdt jeg en nydelig liten perfekt gutt, med sine 25 cm,så god og varm....., så fredfull, så ut som han bare sov hos meg.. han var helt perfekt, med sitt skjønne herlige ansikt, de små føttene, hendene, med de herlige fingrene som til og med hadde negler ...men så alt for liten til å leve...Ville bare at han skulle våkne opp, gråte litt...men stille var det..og ord kan ikke beskrives å vondt det gjorde da jeg holdt vår lille gutt..så mye som jeg ønsket at han ville leve, kunne jeg ikke gjøre noe, jeg fikk ikke puste...det var så vondt...jeg orket ikke mer, ønsket at jeg bare kunne dø,hjerte mitt stoppet nok nå tenkte jeg, for smerten var utholdelig, noe så urettferdig det var... jeg fikk ikke beholde ham i armen lenge, for jeg måtte i narkose og operere ut morkakene som ikke ville komme ut... De tok vår kjære Liam bort...verdens nydeligste lille gutt....lille engelen vår...Jeg ble trillet til operasjonsbordet, husker glimt av lykkelige foreldre i gangen, som hadde sine små i armene sine,levende...Det gjorde så vondt at der lukket jeg øynene og tenkte nå dør jeg!
Dagen etterpå var jeg fremdeles i sjokk, ville bare hjem... husker ikke hva alle snakket om rundt meg...men husker godt at de sa til meg at jeg kom til å bli gravid på nytt engang og jeg kom til å få et barn... Der og da tenkte jeg ikke noe over det, jeg levde i en egen "boble" i mange uker, ...alt var så urealistisk...
I ettertid nå når det har gått en del måneder, er jeg "klar" til å tenke.klar til å fortelle historien om mine 2 sønner, mest for dems skyld og for meg, vise at de var her en liten stund.. synes ikke noe om oppfølging fra sykehuset, de fokuserte på fremtiden , ikke hva jeg hadde mistet, de behandlet det litt som om de var en gjenstand..som om ikke det betydde noe de jeg mistet. Jeg mistet TO GUTTER, de var mine barn, mine førstefødte...Jeg kommer alltid til å ha to barn for lite, Alexander og Liam er med meg i hjertet vær eneste dag... jeg elsker dem over alt, de var det kjæreste vi hadde, og de ble tatt fra oss...Sorgen over å ha mistet to barn kan ikke beskrives..den er så stor, det er umenneskelig å måtte gravlegge sine to barn, det er ikke slik det skal være. De fikk aldri tatt sine første skritt på jorden, fikk aldri høre dem gråte, sitt første smil, latter..alt forblir en drøm..en drøm som ikke blir oppfylt, som ble knust på den værst utenkelige måten... Alle de gangene vi gledet oss, drømte om alt, hvor travelt vi ville få det med to barn på en gang, søvnløse netter, hus som var overfylt av babytøy,leker.. tegn til at her var det to gutter.. Jeg drømmer ofte om åssen dem ville vært...Jeg er sikker på at vår Alexander vill vært en rampegutt, han så litt slik ut, med brune øyne som mammaen sin...Liam så mer uskyldig ut, tror han ville vært en sjenert men snill kose gutt, med blå øyne som pappaen sin.. Verdens herligste gutter hadde dem vært....Som jeg savner dem! skjønner godt nå med ordtaket kjærligheten gjør vondt, for det gjør den, hjertet blir aldri helt igjen, er to biter som mangler, sorgen vil alltid være der, så stor sorg er prisen man betaler fordi kjærligheten til dem var så stor! De var elsket, og er elsket..selv om de bare fikk leve i mammas mage i 5måneder..Små føtter sette dype spor!
Jeg har enda de utrolig tøffe dagene, der savnet etter dem gjør så vondt at jeg ikke får puste, der jeg bare kunne ønske jeg var hos dem. Men livet går videre, det er tungt, men det må gå videre...og sammen med mine aller nærmeste så går det på et vis, det nærmeste jeg kommer mine sønner er å gå inn i sorgen, kjenne på den..og det må jeg gjøre innimellom...ofte vil jeg være alene på slike dager, gjøre det JEG må gjøre for å overleve, og ikke tenke så mye på hva andre mener jeg bør gjøre, for det er kun jeg som vet!
Er det noe mine sønner har lært meg så er det hva som er viktig i livet, har fått sett livet på en annen måte..Små bagateller som betydde noe før, betyr ingenting lengre,
de har lært meg hvem mine ekte venner er, hvem som virkelig var der for meg når jeg trengte det som mest, at min Kenneth, pappaen dems står ved min side hele tiden, han elsker meg og støtter meg 100%,vi har et utrolig sterkt bånd nå,
at håp er det som gjør livet verdt å leve,
og størst av alt er kjærligheten, veldig klisje.. men det er sant!
Så med dette notatet, til minne om mine sønner, Alexander og Liam hedre de, vil jeg bare fortelle verden at de var her, og jeg er kjempe stolt over dem! De er mine dyre skatter, som for alltid er gjemt i hjertet mitt...
-Beate-
f/d 17.02.13/19.02.13
(kort versjon)Vi har problemer med å bli gravide, etter en del hormonkurer og kikkhull operasjon, ble vi henvist til fertilitet klinikken Porsgrunn for IVF.
Det hadde vært mange nedturer og tøffe dager psykisk, men på vårt 3. forsøk så lyste testen positivt... lykkerus...alt det vonde vi hadde vært gjennom var glemt, for denne følelsen var så verdt det, vi skulle endelig bli foreldre, og sommerbaby...det kunne ikke bli bedre..
Gleden ble ekstra stor da vi på tidlig ultra fikk beskjed om at vi ventet tvillinger, litt i sjokk men siden vi hadde satt inn 2 embryo på dette forsøket visste vi at det var en sjanse, men trodde aldri vi skulle være heldige å få 2 barn på en gang... skulle gå fra ufrivillig barnløs til 2 barnsforeldre....dobbel glede.
Gleden varte dessverre ikke så lenge, da jeg var 16+3 uker på vei så gikk vannet til vår Alexander, det var tøft, fikk dårlige prognose av legen, men vi hadde lest om mirakler som skjer så vi håpet jo på at vi var av dem, vi som hadde strevd så med å få dem. Det ble lange uker, med hyppige kontroller og jeg var sengeliggende..jeg gikk kun det jeg måtte, på do, lage mat o.l. hver uke så vi hjerte som slo, han levde enda, han var virkelig en fighter...og vår Liam hadde det bra, alt så bra ut der, vi forberede oss på at vi kom til å miste den ene gutten vår, noe som er umulig, men fikk beholde en, vondt var det..men vi kom ikke til å miste begge..var en liten trøst i dette marerittet.
Men det værste utenkelige skjedde i uke 20 , vi så på kontroll at også våre kjære Liam hadde mistet noe fostervann og i uke 21 var det så å si tomt.. Jeg var knust, dette kunne ikke skje..hvorfor? Men vi kjempet en hard kamp, ville ikke gi opp...
Uke 22 skjedde det...søndagen vi mistet vår kjære Alexander, jeg hadde hatt noen smerter på natta, men tenkte ikke noe over det, jeg var så vant til å ha smerter, jeg gikk på do og kjente noe presset, skrek, løp i senga igjen....visste med en gang hva som var i ferd med å skje.. For å ikke gå inn i alle detaljene...ambulansen kom og hentet meg og etter en halvtime på sykehuset kom vår kjære Alexander til verden ... det var vondt, ubeskrivelig vondt...mistet vår høyt ønskede gutt...var i sjokk...
Men Liam hadde vi enda, han var enda i magen...hjertet slo, og det var ingen tegn til at han ville komme..vi ble spurt om vi ville "ende" alt, fikk litt sjokk,sint, satt de og spurte om vi ville ta livet av vår lille gutt.. det kjæreste vi hadde.. hadde liten sjanse sa de, NEI vi ville ikke gi opp gutten vår, han betydde alt for oss nå. Etter å ha snakket med leger så bestemte vi oss for å kjempe for han, sammen.. vi skulle være i kristiansand en ukes tid til, deretter ble vi videresendt til Oslo, der var de flinkere for premature barn. Vi måtte bare holde ut en god uke til..for å komme til det første delmålet vårt, da kunne de prøve å hindre evt en fødsel på gang.. gi oss sprøyter slik at han kunne utvikle lungene sine, de sier at babyer ikke er "levealder" før uke 23/24, og ville dermed ikke stoppe opp en fødsel nå, hvis det skulle skje. Så vi måtte klare disse dagene...
På kvelden samme dag som vi mistet Alexander, bestemte vi oss for å se han, vår lille kjemper...som kjempet en hard kamp men tapte kampen, kunne se litt at han hadde kjempet...fikk litt vondt...for det så ut som han hadde lidd litt..men alikevel vår perfekte gutt, med sine 24cm, perfekte hender, føtter...øyner så mørke..mon tro om de var brune som mammaen sin, liten perfekt nese..og munnen litt åpen som om han ropte...Så vondt at han ikke fikk leve...men håper han sover i fred...
Tapet over Alexander ble litt lindret at vi hadde enda vår lille Liam som levde...
To dager etterpå..skjedde det utenkelige marerittet, dagen jeg bare ville dø...korte detaljer, Riene begynte på ettermiddagen, fødselen var igang og vi ville miste vår lille Liam, ingenting som kunne gjøres..leger gjorde ingenting for å stoppe fødselen-. ble trillet på fødestuen... hørte skrik fra naborommet, de var heldige som fikk beholde sine små.livet var så urettferdig...her lå jeg med smerter og måtte føde en liten gutt vi ikke fikk beholde, mens andre jublet av glede,det gjorde så vondt...(alt er enda litt tåkete).. 4 timer etterpå kom han stille til verden...Jeg ville ikke se med engang, var i sjokk...men etter et par minutter fikk jeg ham i armene mine, tårene bare trillet...her holdt jeg en nydelig liten perfekt gutt, med sine 25 cm,så god og varm....., så fredfull, så ut som han bare sov hos meg.. han var helt perfekt, med sitt skjønne herlige ansikt, de små føttene, hendene, med de herlige fingrene som til og med hadde negler ...men så alt for liten til å leve...Ville bare at han skulle våkne opp, gråte litt...men stille var det..og ord kan ikke beskrives å vondt det gjorde da jeg holdt vår lille gutt..så mye som jeg ønsket at han ville leve, kunne jeg ikke gjøre noe, jeg fikk ikke puste...det var så vondt...jeg orket ikke mer, ønsket at jeg bare kunne dø,hjerte mitt stoppet nok nå tenkte jeg, for smerten var utholdelig, noe så urettferdig det var... jeg fikk ikke beholde ham i armen lenge, for jeg måtte i narkose og operere ut morkakene som ikke ville komme ut... De tok vår kjære Liam bort...verdens nydeligste lille gutt....lille engelen vår...Jeg ble trillet til operasjonsbordet, husker glimt av lykkelige foreldre i gangen, som hadde sine små i armene sine,levende...Det gjorde så vondt at der lukket jeg øynene og tenkte nå dør jeg!
Dagen etterpå var jeg fremdeles i sjokk, ville bare hjem... husker ikke hva alle snakket om rundt meg...men husker godt at de sa til meg at jeg kom til å bli gravid på nytt engang og jeg kom til å få et barn... Der og da tenkte jeg ikke noe over det, jeg levde i en egen "boble" i mange uker, ...alt var så urealistisk...
I ettertid nå når det har gått en del måneder, er jeg "klar" til å tenke.klar til å fortelle historien om mine 2 sønner, mest for dems skyld og for meg, vise at de var her en liten stund.. synes ikke noe om oppfølging fra sykehuset, de fokuserte på fremtiden , ikke hva jeg hadde mistet, de behandlet det litt som om de var en gjenstand..som om ikke det betydde noe de jeg mistet. Jeg mistet TO GUTTER, de var mine barn, mine førstefødte...Jeg kommer alltid til å ha to barn for lite, Alexander og Liam er med meg i hjertet vær eneste dag... jeg elsker dem over alt, de var det kjæreste vi hadde, og de ble tatt fra oss...Sorgen over å ha mistet to barn kan ikke beskrives..den er så stor, det er umenneskelig å måtte gravlegge sine to barn, det er ikke slik det skal være. De fikk aldri tatt sine første skritt på jorden, fikk aldri høre dem gråte, sitt første smil, latter..alt forblir en drøm..en drøm som ikke blir oppfylt, som ble knust på den værst utenkelige måten... Alle de gangene vi gledet oss, drømte om alt, hvor travelt vi ville få det med to barn på en gang, søvnløse netter, hus som var overfylt av babytøy,leker.. tegn til at her var det to gutter.. Jeg drømmer ofte om åssen dem ville vært...Jeg er sikker på at vår Alexander vill vært en rampegutt, han så litt slik ut, med brune øyne som mammaen sin...Liam så mer uskyldig ut, tror han ville vært en sjenert men snill kose gutt, med blå øyne som pappaen sin.. Verdens herligste gutter hadde dem vært....Som jeg savner dem! skjønner godt nå med ordtaket kjærligheten gjør vondt, for det gjør den, hjertet blir aldri helt igjen, er to biter som mangler, sorgen vil alltid være der, så stor sorg er prisen man betaler fordi kjærligheten til dem var så stor! De var elsket, og er elsket..selv om de bare fikk leve i mammas mage i 5måneder..Små føtter sette dype spor!
Jeg har enda de utrolig tøffe dagene, der savnet etter dem gjør så vondt at jeg ikke får puste, der jeg bare kunne ønske jeg var hos dem. Men livet går videre, det er tungt, men det må gå videre...og sammen med mine aller nærmeste så går det på et vis, det nærmeste jeg kommer mine sønner er å gå inn i sorgen, kjenne på den..og det må jeg gjøre innimellom...ofte vil jeg være alene på slike dager, gjøre det JEG må gjøre for å overleve, og ikke tenke så mye på hva andre mener jeg bør gjøre, for det er kun jeg som vet!
Er det noe mine sønner har lært meg så er det hva som er viktig i livet, har fått sett livet på en annen måte..Små bagateller som betydde noe før, betyr ingenting lengre,
de har lært meg hvem mine ekte venner er, hvem som virkelig var der for meg når jeg trengte det som mest, at min Kenneth, pappaen dems står ved min side hele tiden, han elsker meg og støtter meg 100%,vi har et utrolig sterkt bånd nå,
at håp er det som gjør livet verdt å leve,
og størst av alt er kjærligheten, veldig klisje.. men det er sant!
Så med dette notatet, til minne om mine sønner, Alexander og Liam hedre de, vil jeg bare fortelle verden at de var her, og jeg er kjempe stolt over dem! De er mine dyre skatter, som for alltid er gjemt i hjertet mitt...
-Beate-
Abonner på:
Innlegg (Atom)